Industrien i et klimaperspektiv

Fastlandsindustrien er viktig for sysselsettingen og verdiskapingen i Norge. Sektoren har store utslipp som må fjernes for at norsk økonomi skal drive i tråd med ambisjonen om et lavutslippssamfunn i 2050. Vi vil være avhengige av de fleste produktene fra industrien også i lavutslippssamfunnet, og det vil være nødvendig å utvikle og ta i bruk ny teknologi slik at produksjonen kan skje med ingen eller svært lave utslipp.

Denne omstillingen skjer ikke av seg selv. Enovas støtteordninger skal sette industrien i stand til å utvikle og ta i bruk fremtidens løsninger, og støtten skal bidra til å ta ned risiko for dem som leder an i omstillingen slik at omstillingen kan gå raskere for alle.

Norsk fastlandsindustri hadde i 2022 utslipp på om lag 11,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Dette tilsvarer ca. 23,5 prosent av Norges samlede klimagassutslipp, ifølge tall fra SSB. Klimagassutslippene fra fastlandsindustrien har falt med nesten 40 prosent siden 1990, samtidig som produksjonen har økt tilsvarende. Det har vært betydelige kutt i utslipp per produksjonsenhet. Siden 2010 har imidlertid de samlede klimagassutslippene i praksis vært stabile slik som figur 4.2.1.1 blant annet viser.

Utslippsreduksjonene skyldes endringer i sammensetningen av fastlandsindustrien (strukturelle endringer) og systematiske og fortløpende forbedringer av produksjonsprosessene.

Utflatingen av utslippene skyldes at produksjonen i perioden har økt. Effektive og klimavennlige løsninger gjør at dette er mulig uten at klimagassutslippene og energibruken vokser. Spesifikke utslipp, utslipp per produsert enhet, har dermed gått ned.

Hoveddelen av klimagassreduksjonene fra fastlandsindustrien siden 1990 kommer fra andre klimagasser enn CO2, for eksempel lystgass og fluorholdige gasser. CO2- og metanutslipp fra landbasert industri har imidlertid vært omtrent uforandret siden 1990, og rundt 95 prosent av de gjenværende klimagassutslippene består av CO2.

Reduksjon av disse utslippene krever at nye løsninger utvikles og tas i bruk.

Utslippene fra fastlandsindustrien fordeler seg på prosessutslipp (utslipp som skyldes at karbon inngår i selve produksjonsprosessen) og stasjonær forbrenning (forbrenning av fossile energivarer for å dekke et behov for varme til produksjonen).

For den landbaserte industrien stod prosessutslippene for ca. 80 prosent av de totale utslippene i 2022.

Metallurgisk industri står for de største av disse prosessutslippene. Utslippene skyldes at karbon er helt nødvendig som reduksjonsmiddel for å produsere metaller og legeringer. Karbonet reagerer med oksygen og danner CO2. En annen stor kilde til prosessutslipp er hydrogenproduksjon fra naturgass, særlig innen kunstgjødselproduksjon, petrokjemisk og kjemisk industri.

Fem viktige

tiltakⁱ

Industrien i Norge består av mange ulike bransjer. Hvilke tiltak som må til i hver bransje varierer, men kan grovt sett grupperes i fem ulike kategorier.

Effektiv energibruk

Energi er en knapp ressurs, og må brukes effektivt. I tillegg må riktig energiressurs brukes på riktig tid. Energieffektivisering er også i mange tilfeller en forutsetning for å kunne fjerne fossil energibruk.

Elektrifisering

Elektrifisering vil være en av de viktigste løsningene for å fjerne behovet for fossile energibærere slik som fyringsolje og naturgass.

Fra fossilt til fornybart

Ikke alle prosesser lar seg elektrifisere direkte. Erstatning av fossile energibærere eller innsatsfaktorer med bioenergi eller hydrogen er løsningen for mange av disse.

Nye utslippsfrie prosesser

Prosessindustrien er i mange tilfeller avhengig av å bruke karbon for å kunne fremstille produktene sine. Dette er produkter som vi vil ha behov for også i fremtiden, og det å finne utslippsfrie produksjonsmåter er en nødvendig utvikling. Dette er lange og krevende utviklingsløp.

Karbonfangst der utslippene ikke kan fjernes

Noen industrielle karbondioksidutslipp er det ikke mulig å fjerne med noen av metodene over. Slike utslipp må i lavutslippssamfunnet fanges og enten lagres permanent eller gjenbrukes på en bærekraftig måte.

Store deler av industriens klimagassutslipp er dekket av EUs kvotemarked (ETS)

ETS setter en pris på utslipp for å utløse tiltak for å redusere dem. Virksomheter er pålagt å rapportere sine utslipp, og utslippstaket vil reduseres år for år. Kvoteprisene er nå sterkt økende og bidrar til at investeringer i modne og kommersielt tilgjengelige teknologier som gir utslippsreduksjoner blir mer lønnsomme. Fornybare løsninger for varmeproduksjon opp til noen hundre grader Celsius vil bli lønnsomme først. Dette gjelder for eksempel høytemperatur varmepumper. Løsninger for høyere temperaturer er mer utfordrende, og krever fremdeles betydelig teknologiutvikling og kostnadsreduksjoner for å kunne tas i bruk i stort omfang.

Utvikling og bruk av ny prosessteknologi vil ta mye lenger tid å utvikle, gjerne mange tiår. Industrielle anlegg har også lang levetid. Selv om teknologiene hadde vært tilgjengelige i dagvil investeringer i helt nye produksjonsprosesser i eksisterende anlegg være svært kostbare og ikke bedriftsøkonomisk lønnsomme med dagens kvotepris for CO2.

Kvotemarkedet er ikke tilstrekkelig for å sette i gang de lange utviklingsløpene som er nødvendige for å gjøre store utslippskutt i landbasert industri. Derfor er det nødvendig å benytte andre virkemidler i tillegg, slik som støtte til forskning, utvikling og demonstrasjon av ny teknologi. Her spiller Enova en viktig rolle.

Kun 3,2 prosent av fastlandsindustriens klimagassutslipp er utenfor ETS. Disse utslippene er i stor grad knyttet til varmebehov i næringsmiddelindustri og byggevaresektoren, og til asfaltverk samt driftsutstyr i gruver og bergverksdrift. For disse vil CO2-avgiften i økende grad slå inn. Avgiften er allerede høyere enn kvoteprisen innenfor ETS og skal nå 2000 kr/tonn i 2030. Regjeringen har også varslet et forbud mot bruk av fossile brensler til indirekte fyring i ikke-kvotepliktig industri fra 2030. Miljødirektoratet foreslo opprinnelig at forbudet også skulle gjelde kvotepliktige industrianlegg.